TIL FOTS GJENNOM ITALIA.
For to år siden gikk sønnen min og jeg sammen de siste hundre kilometerne av Via Francigena, fra Viterbo til Roma. En uforglemmelig opplevelse, preget av vei, slit og tid delt sammen. Men Via Francigena er mye lengre enn denne siste etappen – den starter faktisk helt i Canterbury i England. Langs ruten passerer man spektakulære landskap og sjarmerende småbyer, man blir kjent med andre pilegrimer, åpne og nysgjerrige mennesker, man spiser enkelt, ofte spartansk, og overnatter på herberger. Men hva er egentlig Via Francigena, og hvordan oppsto denne pilegrimsturen?
Via Francigena oppsto i middelalderen som en stor pilegrimsvei som knyttet Nord-Europa til Roma. Navnet kommer fra «frankerne», fordi dette for middelalderens italienere var veien som kom fra de frankiske områdene. Den mest kjente ruten er beskrevet på 900-tallet av erkebiskop Sigeric, som reiste fra Canterbury i England, krysset Frankrike, passerte Alpene og fortsatte gjennom Italia via Valle d’Aosta, Toscana og Lazio, helt frem til Roma og Peterskirken. I dag er Via Francigena en historisk, kulturell og naturnær vandrerute som hvert år gås til fots av pilegrimer og turgåere fra hele verden.
Via Francigena i Italia
Den italienske delen av Via Francigena regnes av mange som den mest stemningsfulle delen av hele pilegrimsveien. Etter å ha krysset Alpene kommer ruten inn i Italia gjennom Valle d’Aosta, og går gjennom et fjellrikt og spektakulært område, preget av daler, slott og byer med romersk opprinnelse, som Aosta. Herfra fortsetter Via Francigena sørover gjennom Piemonte og videre over et stykke av det liguriske Appenninene, langs gamle ferdselsveier som i århundrer har blitt brukt av pilegrimer, handelsmenn og reisende på vei mot Roma.
Når man når Toscana, får vandringen sitt mest ikoniske og velkjente preg. Bølgende åser, grusveier og godt bevarte middelalderbyer kjennetegner denne delen av ruten, som går gjennom steder som San Gimignano, Monteriggioni, San Quirico d’Orcia og Buonconvento, omgitt av et historisk jordbrukslandskap som i stor grad har bevart sitt opprinnelige preg.
Videre i Lazio krysser Via Francigena mer nøkterne og mindre besøkte områder, og passerer historiske bysentra av stor verdi, som Viterbo, Sutri og Capranica, før den fortsetter mot pilegrimsveiens endelige mål.
Roma, pilegrimens endemål
Til slutt når man fram til målet: Peterskirken i Roma. Da sønnen min og jeg kom dit, var det en sterk og uforglemmelig opplevelse. Å ankomme til fots, etter lang tid og mye slit, er helt spesielt – først da forstår man virkelig hvor enorm basilikaen er. Når man kommer gående inn på plassen, kan man ane de samme følelsene som tusenvis av pilegrimer har opplevd gjennom århundrene, lenge før biler og tog eksisterte. Hele stedets storhet og verdighet trer tydelig frem, mens Berninis store søylegang nærmest omfavner dem som når slutten av vandringen. Det er her reisen får sin fulle mening. Ved enden av ruten mottar man også pilegrimsdiplomet, som bekrefter at vandringen er fullført, og som utstedes i basilikaens kanselli.
Mer enn bare en pilegrimstur
Via Francigena kan gjennomføres av mange ulike grunner: av religiøse årsaker, for gleden av å gå i naturen, for å oppdage kulturen og landskapene i de italienske regionene, for å holde seg i form eller rett og slett av eventyrlyst. Det mangler i alle fall ikke på gode grunner. Jeg gikk Via Francigena en september sammen med sønnen min, som da var femten år gammel. Vi hadde det utrolig gøy.
Vi delte øyeblikk av glede og øyeblikk med utfordringer, men fremfor alt snakket vi mye. Jeg tror ikke vi noen gang har snakket så mye sammen som i løpet av de dagene. Mobiltelefonene var nesten alltid avslått, brukt bare når det var nødvendig å finne riktig vei – og ikke alltid var det dekning. Det var en helt unik opplevelse som vi aldri vil glemme, og som jeg virkelig anbefaler til alle. Å vandre i Italia er noe helt spesielt.
Nyttige lenker
🌐 Via Francigena – offisiell side
https://www.viefrancigene.org/en/home
