CARAVAGGIO – Del 2

ET OPPRØRSK GENI MELLOM LYS OG SKYGGE.

Et drap og flukten.

I 1606, under et slagsmål etter en kamp i pallacorda (en forløper til tennis), dreper Caravaggio Ranuccio Tomassoni, en mann med forbindelser til Vatikanet. Dommen kommer raskt og er ubønnhørlig: dødsstraff. Fra den ene dagen til den andre går Caravaggio fra å være Romas mest beundrede kunstner til å bli en etterlyst flyktning, tvunget til å forlate byen i all hast for å redde livet.

Napoli: ære og uro

Caravaggio reiser til Napoli, som på den tiden var hovedstad i et annet kongedømme og dermed utenfor pavens jurisdiksjon. Her har ryktet om hans talent allerede spredt seg. Han får umiddelbart prestisjefylte oppdrag og påvirker en hel generasjon lokale kunstnere, som blir trollbundet av kraften i maleriene hans.

Høydepunktet fra Napoli er De syv barmhjertighetsgjerningene (Le sette opere di misericordia), en scene satt til en mørk gate der mange handlinger av nestekjærlighet flettes sammen til én koralscene. Dette er et av hans mest komplekse og teatralske verk, og det blir et viktig referansepunkt for napolitanske malere. Men til tross for suksessen finner Caravaggio ingen ro. Dødsdommen i Roma henger over ham.

Malta: ære og fall

I 1607 takker han ja til invitasjonen fra Malteserordenen – en mektig religiøs ridderorden på Malta. For Caravaggio er dette livets sjanse: et medlemskap i ordenen kan gi ham beskyttelse fra pavens dom.

På Malta maler han sitt største verk, Johannes døperens halshogging (La decollazione di San Giovanni Battista), og signerer det med blodet fra den halshogde helgenen. Han blir mottatt med ære og tatt opp i ordenen. Men hans voldsomme temperament lar seg ikke temme. Etter en krangel med en ridder havner han i fengsel. Det virker håpløst – ingen har noen gang rømt fra maltesernes fengsler – men Caravaggio klarer det umulige: han flykter og tar seg til Sicilia.

Sicilia: et geni på flukt

På Sicilia finner han støtte hos venner og velgjørere og får nye oppdrag i Siracusa, Messina og Palermo. Stilen hans endrer seg igjen: bakgrunnene blir nakne, penselstrøkene raske og nervøse. Han må jobbe i hast, alltid med frykten for å bli tatt. Verkene fra denne tiden – som Lucias begravelse (Il seppellimento di Santa Lucia) og Lasarus’ oppstandelse (La resurrezione di Lazzaro) – er intense og dramatiske, med lyset fokusert på ansikter og gester. Det er en mer rå og direkte Caravaggio, merket av flukt og utmattelse.

Den ufullendte tilbakekomsten

Etter noen måneder forlater han Sicilia og vender tilbake til Napoli, fast bestemt på å nærme seg Roma og få pavelig tilgivelse. I 1610 ser det faktisk ut til å lykkes: Pave Paulus V er klar til å oppheve dødsdommen. Men livet hans tar en siste dramatisk vending. En kveld blir han angrepet av leiemordere – kanskje sendt av Malteserordenen som hevn for flukten. Han blir alvorlig skadet i ansiktet, men overlever og går om bord på et skip mot Roma, med flere malerier han håper skal sikre ham nåde.

Mysteriet om døden

Caravaggio går i land i Palo, havnen utenfor Roma, men blir arrestert av pavens soldater. Tre dager senere blir han løslatt, men skipet med maleriene hans har allerede seilt videre til Porto Ercole i Toscana. Fortvilet følger han kysten til fots – over 100 kilometer – for å ta igjen båten. Underveis blir han syk og dør 18. juli 1610, bare 38 år gammel. Den mest kjente versjonen er at han døde av malaria på stranden ved Feniglia, men omstendighetene er fortsatt uklare. Noen kilder peker på politiske intriger, andre på kardinaler i kulissene. Det eneste som er sikkert, er at slutten var like dramatisk som livet.

Et arv av lys og skygge

Maleriene han bar med seg – blant dem det berømte David med Goliats hode, der han bruker sitt eget ansikt til den avhogde giganten – blir fanget opp av kardinal Scipione Borghese og havner i hans samling, i dag utstilt i Galleria Borghese. Det er en siste sterk gest: Caravaggio synes å tilby sitt hode til paven i bytte mot tilgivelse, men løpet hans tar slutt for tidlig.

Caravaggios liv ender slik det ble levd: kort, intenst og fullt av dramatikk. I hans malerier, som i hans liv, møtes lys og skygge – og det er kanskje nettopp derfor kunsten hans fortsatt treffer oss så sterkt i dag.