GENI, ENERGI OG MYSTERIUM.
Leonardo da Vinci kunne med rette beskyldes for å være lite konkluderende – og til en viss grad stemmer det. Det finnes utallige verk, både kunstneriske og andre, som han begynte på, skisserte og aldri fullførte. Sekretæren til Isabella d’Este advarte henne mot å stole for mye på ham. Fra dette perspektivet hadde han gode grunner. Og likevel – ikke helt. For nettopp i disse årene hadde Leonardo fullført et verk som skulle sikre ham udødelig berømmelse: Nattverden, i refektoriet i Santa Maria delle Grazie i Milano.
Milano og Nattverden
Leonardo forlot Firenze – hvor han hadde utdannet seg i verkstedet til Verrocchio og hvor han hadde skapt betydelige verk, som Bebudelsen som i dag befinner seg i Uffizi-galleriet, uten å bli virkelig feiret. Han ble ikke engang kalt inn da pave Sistus IV samlet tidens fremste kunstnere for å dekorere Det sixtinske kapell. I Milano fant han derimot anerkjennelse. Under Ludovico il Moro var byen blitt et politisk og kulturelt sentrum av stor betydning. Og Nattverden representerer høydepunktet i hans lange milanesiske periode.
Et nesten tapt mesterverk
Paradoksalt nok er Nattverden nesten en historisk ironi. Fullendt og hyllet som et mesterverk, begynte den allerede femti år etter ferdigstillelsen å forfalle. Giorgio Vasari, som så verket på midten av 1500-tallet, beskrev det som en «blendende flekk» på veggen. Gjennom århundrene ble det restaurert flere ganger. I 1943 traff en bombe refektoriet og ødela en hel vegg – men sparte, nesten mirakuløst, den veggen hvor fresken befinner seg. Det vi ser i dag, er en blek rest, et spor. Likevel gjør den fortsatt sterkt inntrykk.
Hva representerer den egentlig?
Motivet var ikke nytt. Nattverden hadde vært fremstilt mange ganger tidligere, også i Firenze. Men Leonardo gjorde noe annet. Han skildrer øyeblikket da Kristus sier: «En av dere skal forråde meg.» Kristus er rolig og ubevegelig. Hendene hviler på brødet og vinen. Rundt ham reagerer apostlene – de reiser seg, diskuterer, spør hverandre. Dette er ikke bare en scene. Det er en indre eksplosjon. Leonardo maler ikke bare en hendelse. Han maler en reaksjon.
Energien
Her kommer hans dypeste idé til syne. Leonardo var både kunstner og vitenskapsmann. Han undret seg over det som forener universet – en usynlig kraft som beveger stjernene, plantene og mennesket: energi. Han skriver at når man kaster en stein i vannet, dannes det ringer som sprer seg og gradvis forsvinner. Som om et sentrum skaper en bølge som brer seg utover.
Slik fungerer også Nattverden. Kristi ord er sentrum. Fra ham sprer det seg en energi som beveger apostlene – overraskelse, tvil, uro. Jo lenger bort fra sentrum man kommer, desto svakere blir denne energien, helt til den forsvinner ved ytterkanten av bordet. Verket blir dermed en visuell fremstilling av noe usynlig: sjelens bevegelse.
Hvorfor rører den oss fortsatt?
Til tross for skader, restaureringer og tap av det opprinnelige maleriet, fortsetter Nattverden å røre oss. For den er ikke bare en religiøs scene. Den er et forsøk på å fremstille det usynlige – kraften i et ord som forandrer alt. Leonardo hadde kanskje ikke troen. Men han klarte å gi form til et mysterium som overskrider selve maleriet. Og derfor forblir Nattverden – selv redusert til et spor på veggen – et av høydepunktene i vestlig kunst.
