En unik reise gjennom tro, kunst og veldedighet i hjertet av Venezia.
Hvis du befinner deg i Venezia, bør du ikke gå glipp av området rundt Frari-kirken. Ved koret på kirken åpner det seg en liten trekantet plass der både Scuola Grande di San Rocco og San Rocco-kirken ligger. Sistnevnte har siden 1485 oppbevart relikviene etter helgenen, mens Scuola Grande var et legbrorskap – slike som det fantes mange av i Venezia fra middelalderen av: steder der borgere og folk flest samlet seg for å gi hjelp og drive veldedighet – en tidlig form for sosial velferd.
Et mesterverk i hjertet av Venezia
Fasaden til Scuola Grande er imponerende, men det er på innsiden den virkelige skatten skjuler seg: en kultur- og kunstarv med monumentale malerisykluser av Tintoretto, intrikate gulv, antikke marmorverk og treskulpturer som forteller århundrer av venetiansk historie – så rik at bygget har blitt kalt Venezias Sixtinske kapell. Opplevelsen starter i den nedre salen, som er forbundet med kapitelsalen via en scenografisk trapp, og enda høyere opp til albergosalen.
Den nedre salen: søyler, teleri og fromhet
Bilde: Saliko/Wikimedia Commons/ CC BY 3.0
I den nedre salen ser man med en gang en liste over kapitularbrødrene, med navnene til guardian grando og vicario. Det sjakkmønstrede gulvet i hvit og rød veronastein gjør umiddelbart inntrykk, sammen med de ti åttekantede søylene som bærer det utskårne tretaket. Innerst i rommet står alteret viet til San Rocco, der de fattige samlet seg for å be om hjelp.
Men høydepunktet er de siste store teleri-maleriene av Tintoretto. Blant scenene finner vi en praktfull bebudelse.
Den monumentale trappen og minnene om pesten
Bilde: Zairon / Wikimedia Commons / Lisens CC BY-SA 4.0
Den monumentale trappen leder opp til øvre etasje, dekorert med mer enn femti typer marmor – tyve av dem fra romertiden, og andre hentet fra afrikanske og tyrkiske steinbrudd. Midt i trappen minner en forgyllet inskripsjon om feiringen av pestens slutt i 1576, i nærvær av dogen Alvise I Mocenigo.
Kapitelsalen: brorskapets prakt
Bilde: Didier Descouen/Wikimedia Commons/CC BY-SA 4.0
På veggene henger teleri av de såkalte “tenebrosi”, særlig Antonio Zanchi, som skildrer dramatiske scener: Venezia under pestens herjinger, gondolierer som frakter lik, og Jomfru Maria som viser seg for byen. Dette sterke uttrykket leder inn til kapitelsalen – et overdådig rom med forgylte elementer, utskåret treverk og over 30 malerier av Tintoretto innfelt i et allerede eksisterende tak.
Francesco Piantas allegoriske skulpturer
Kunst i San Rocco er ikke bare maleri: mellom 1657 og 1676 skar Francesco Pianta ut de allegoriske dossali i valnøttre, som han kalte “hieroglyfer” – skulpturer som representerer laster og dyder som melankoli, ære, uvitenhet, kunnskap, raseri og nysgjerrighet. En særlig bemerkelsesverdig figur er en bokhylle med 64 realistisk utskårne bøker og et par briller – en ekte moralsk lærepenge for brorskapets medlemmer.
Albergosalen og Tintorettos dristighet
Til slutt kommer vi til albergosalen, stedet der Tintoretto virkelig slo gjennom. I 1564 ble det utlyst en konkurranse om å male «San Rocco i herlighet». Tintoretto overrasket alle ved å fullføre og installere verket før juryen i det hele tatt hadde åpnet forslagene – i en tid da slike konkurranser fulgte strenge prosedyrer og kunstnerne leverte kun skisser. Hans gest ble sett på som dristig, nesten provoserende, men vitnet om talent og besluttsomhet som ga ham i oppdrag å dekorere hele bygget. I albergosalen finner vi scener fra Kristi lidelseshistorie, som kulminerer i det monumentale Korsfestelsen på 12 meter.
Kristus med bøddelen og skolebyggets mirakel
I Skattkammeret finnes et maleri tilskrevet enten Giorgione eller Tizian – Kristus med bøddelen – der Kristus ser direkte på betrakteren mens han bærer korset, og bøddelen ved hans side ser ut til å håne ham. Bildet ble ansett som mirakuløst, og førte til så mange donasjoner at hele prosjektet med Scuola Grande ble mulig.
I dag er La Scuola Grande di San Rocco kanskje stedet som best forteller hva Venezia er – enda mer enn Dogepalasset: et skjæringspunkt mellom kunst, tro, veldedighet og borgerlig identitet.
