DA RENESSANSEN TOK KVINNELIG FORM.
Verket jeg vil skrive om i dag trenger egentlig ikke å vises frem: Venus’ fødsel av Sandro Botticelli – et av manifestene for Firenze under Lorenzo il Magnifico, og et verk som på mange måter endret retningen og dybden i den italienske renessansen.
Renessansen endrer retning
Renessansen hadde allerede begynt – med kunst, arkitektur og nye idealer som vokste frem i Italia. Men med Botticelli og de nyplatonske tenkerne i Firenze fikk denne bevegelsen en ny retning. Humanismen hadde allerede satt mennesket i sentrum som tenkende og skapende individ – men nå ble dette idealet i økende grad uttrykt gjennom verdier forbundet med det feminine: ynde, balanse, intuisjon og skjønnhet. Verdier som Botticelli fanger i sin Venus – kvinnen som et symbol på det nye mennesket.
En skjønnhet fra havet
Denne Venus som stiger opp fra havet, er ikke en sensuell kropp, men en åndelig skjønnhet, beskjeden og melankolsk. Hun minner om en antikk statue, men bærer med seg nye verdier som harmoni, mildhet, måtehold. Og hun bærer også på en stille uro, som om hun allerede vet at denne skjønnheten er skjør – at «…di doman non c`è certezza» (i morgen finnes det ingen visshet), som Lorenzo il Magnifico selv skrev.
Et blikk som fortsatt taler
Kanskje var det nettopp de verdiene som ligger skjult i Botticellis Venus som fikk Andy Warhol til å velge henne til et av sine verk.
Og kanskje er det de samme verdiene som gjør at hun fortsatt lever videre – på sosiale medier, bokomslag og i popkulturen.
En stemme som varer
Én ting er sikkert: Mer enn 500 år etter at hun ble malt, er hun fortsatt like aktuell. Vil hun minne oss om at det finnes en annen måte å være menneske på? Kanskje er det fortsatt i blikket hennes vi kan finne en vei mot en bedre verden.
